To artikler - verdt å lese
Lørdag og kaffe i koppen. Jeg leser litt nå, og fant ut at dette var noe å dele videre.
Som fagperson er jeg heldig stilt når jeg får møte andre dyktige mennesker med ulike erfaringer å vise til. Tverrfaglige team hvor informasjon deles og kunnskap får vokse som en bolledeig på kjøkkenbenken. Vel - noe slikt i alle fall. Kanskje ikke den beste metaforen. I mitt arbeid møter jeg pasienter som ikke har turt fortelle andre om sin sårbarhet. Og som våger å utvikle seg når de møtes med raushet. De gir seg selv fellende dom gang på gang. Fordi de er vant til det. Ved å se på svakhetene og deretter finne den logiske forklaringen - historien - til at man er som man er, bygges det verdighet og forståelse og omsorg for eget jeg. Da er det lettere å stå for den man er. Og da blir man lettere sett som den man er også. Og d er det lettere å gå et skritt videre i ny retning. Litt utenfor komfortsonen.
En mentor sa til meg - du går aldri fra noe. Du går TIL noe. Ikke kutt historien din. Vi bygges av erfaringer. Ved å lære oss å forvalte erfaringene godt og lete frem hva som gikk bra, vil vi våge å møte liknende hendelser på nytt med større erafringsgrunnlag og godt mot og optimisme til å bygge bedre forventninger til nye situasjoner. Det kan handle om å overkomme angst, takle slitsomme lyder på en måte som mildner dem fra gang til gang, å endre på dine forventinger til tante Olgas juleselskap (til det mer positive) - Eller å våge å satse på nytt i arbeid eller relasjoner til tross for tidligere nederlag.
Vi mennesker er sammensatte - likevel er vi så like, og det slår meg at kunnskap om hjerne og hjerte burde alle få fra barnsben av - for det er så enkelt hvordan vi fungerer når alt kommer til alt.
I mitt arbeid er ydmykhet overfor eget jeg og egen historie viktig for å finne styrke til å gå videre med hevet hode. Og det gjelder jo meg så vel som pasienten. For å vise empati må vi forstå oss selv, skriver Eva Dønnestad i de to spaltene jeg vil oppfordre til å lese. Den ene er om kunsten å gjøre andre store. Den andre om hvordan hjernen formes av bruken.
De er hentet fra RVTS sør sine nettsider. Kjenner du deg igjen? Det gjør vi nok alle, men de er gull å lese. Likevel.
Som fagperson er jeg heldig stilt når jeg får møte andre dyktige mennesker med ulike erfaringer å vise til. Tverrfaglige team hvor informasjon deles og kunnskap får vokse som en bolledeig på kjøkkenbenken. Vel - noe slikt i alle fall. Kanskje ikke den beste metaforen. I mitt arbeid møter jeg pasienter som ikke har turt fortelle andre om sin sårbarhet. Og som våger å utvikle seg når de møtes med raushet. De gir seg selv fellende dom gang på gang. Fordi de er vant til det. Ved å se på svakhetene og deretter finne den logiske forklaringen - historien - til at man er som man er, bygges det verdighet og forståelse og omsorg for eget jeg. Da er det lettere å stå for den man er. Og da blir man lettere sett som den man er også. Og d er det lettere å gå et skritt videre i ny retning. Litt utenfor komfortsonen.
En mentor sa til meg - du går aldri fra noe. Du går TIL noe. Ikke kutt historien din. Vi bygges av erfaringer. Ved å lære oss å forvalte erfaringene godt og lete frem hva som gikk bra, vil vi våge å møte liknende hendelser på nytt med større erafringsgrunnlag og godt mot og optimisme til å bygge bedre forventninger til nye situasjoner. Det kan handle om å overkomme angst, takle slitsomme lyder på en måte som mildner dem fra gang til gang, å endre på dine forventinger til tante Olgas juleselskap (til det mer positive) - Eller å våge å satse på nytt i arbeid eller relasjoner til tross for tidligere nederlag.
Vi mennesker er sammensatte - likevel er vi så like, og det slår meg at kunnskap om hjerne og hjerte burde alle få fra barnsben av - for det er så enkelt hvordan vi fungerer når alt kommer til alt.
I mitt arbeid er ydmykhet overfor eget jeg og egen historie viktig for å finne styrke til å gå videre med hevet hode. Og det gjelder jo meg så vel som pasienten. For å vise empati må vi forstå oss selv, skriver Eva Dønnestad i de to spaltene jeg vil oppfordre til å lese. Den ene er om kunsten å gjøre andre store. Den andre om hvordan hjernen formes av bruken.
De er hentet fra RVTS sør sine nettsider. Kjenner du deg igjen? Det gjør vi nok alle, men de er gull å lese. Likevel.
Kommentarer
Legg inn en kommentar