Kroppsspråk og lydoppfattelse
Amy Cuddy er en forsker det har stormet rundt. Hennes forskning ved Harvard på hvordan kroppspråk innvirker på hjernen, og hvordan man ved å innta vinnerposisjon faktisk vil føle seg deretter mer suksessrik, har skapt blest. Jeg refererer til dette fordi dette er noe som stadig blir tatt opp i foredragene mine tilknyttet vår opplevelse av lyd rundt oss. Når vi traurig går igjennom livets mange opplevelser, med et kroppsspråk som forsterker dette, blir vi deretter.
Dette er relevant ettersom lyd fremprovoserer reaksjoner - vi responderer svært raskt på lyd ettersom vi innhenter viktig informasjon fra den auditive sansen (hørsel). Her under kommer også tinnitus og angst for lyd. Jeg skriver angst, men det er ikke angst i ordets rette forstand jeg referer til: Mer en opplevelse av at man har et sterkt ubehag knyttet til lyder, eller til situasjoner hvor man har dårlige lyd-erfaringer. Det kan være fra et spesielt sted hvor du opplevde en skarp lyd som gjorde at du kjente fysisk smerte i øret - eller kanskje noen mistet en kniv i gulvet,og lyden av dette ble koblet til opplevelsen av at din tinnitus ble skrudd opp noen hakk. I slike situasjoner danner vi oss erfaringer. Erfaringer gir forventninger. Og forventninger styrer hvordan vi går inn i lignende situasjoner med reaksjonsmønstre som kan være på godt og vondt.
I foredragene mine snakker jeg mye om hvordan vi knytter lyd til varsel. Og hvordan vi påvirkes av amygdala og det limbiske system, som vi tråkker opp som en stadig dypere bane - som en rundkjøring, hvor all fornuft (kontakt med cortex) er som sveipet vekk. Vi kjenner på anspenthet og nakkestivhet, økt bekymring, uro, og inntar en kroppsholdning (spente muskler ved misofoni, fremskutte skuldre ved fonofobi) som forsterker opplevelsen av det traurige.
Her kommer Amy Cuddy inn. Hun hadde som beskrevet en studie om "Power posing" allerede i 2012, men da denne studien strevde rundt p-verdien (når statistikken i forskning har en slik p-verdi, tyder det på tilfeldighet, flaks eller en generelt svak studie) ble hun et lett bytte for kritikerne. Så sterk ble kritikken at en journalist fra New York Times, beskrev hvordan tidligere kollegaer og forskere som hadde støttet Cuddy etterhvert ble redde for represalier og deres familiers sikkerhet.
Men hvorfor alt dette oppstyret? Cuddy hadde to funn: Det ene var som beskrevet at mennesker følte seg som vinnere når de inntok vinnerposisjoner Det andre var at kjemien i hjernen endret seg som følge av kroppsspråket. En økning i testosteron og kortisol bidro til økt følelse av suksess, mente hun.
Hun ble først løftet frem som en vinner. Alle snakket om Power posing. Du skulle pose før intervjuer. Før møtet med sjefen på jobb. Selv i barnehagen skulle barna power pose. Det var en bølge av power posing, inntil det kom en ny studie på banen, som ikke klarte å gjenskape Cuddys funn. Kritikerne, som allerede hadde sett seg mett på at hun, som var populær kvinne som snakket for kvinner, om hvordan man kunne skape testostoron- og kortisolendringer i hjernen ved hjelp av enkle bredbente triks, begynte å murre. Kanskje helt med rette. Studien hadde jo sine svakheter. I tillegg var hun - eller er fremdeles - en kvinne som snakker for andre kvinner om hvordan forsterke din tro på å bli en en sterk leder ved hjelp av bredbent holdning og løftet hode. Når hun attpåtil gjorde studien om til et enkelt og svært forståelig språk, slik at det ble tilgjengelig for alle ble dette i noen forskermiljøer i USA for provoserende. Så provoserende ble det og så massiv ble kritikken, at hennes kollegaer begynte å frykte for sine familiers sikkerhet. Dette ble beskrevet i New York Times. Så det hele ble regnet for å være en studie basert på ren humbug, og Cuddy ble dysset ned.
I 2018 kom hun derimot tilbake igjen. Denne gangen med en ny studie - helt uten den skumle p-verdien å ta hensyn til, og med sikre analyser som bekreftet forrige studies funn. Noe usikkerhet rundt endring i hormonverdiene er det ennå, men funnene hennes om at det skjer en forsterkning i vår tro på at vi mestrer, når vi endrer kroppsspråk, er nå hogget i stein. Det er en interessant studie og vi kan trekke dette inn i andre situasjoner hvor vi ønsker å ta positivt grep over usikkerhet og frykt. Også når det er relatert til hørsel og negative forventninger. Ved å endre kroppspråket bare noen sekunder (smile, stå rett, bredbent, avslappet og med rygg og hode løftet, senke skuldrene noen sekunder, når vi merker en spenning gitt av at vi gruer oss til å bli eksponert for enten lyd eller kritikk) påvirker vi hvordan vi føler oss. Å føle mestring og trygghet gir større kontakt med cortex (den delen av hjernen som også er vår menneskelige fornuft) og det er vel verdt å ta med seg.
Se gjerne Cuddys TED-talk her.
 |
| Renee Zellweger - bilde tatt av Bryan Adams for Hear the world Foundation |
Dette er relevant ettersom lyd fremprovoserer reaksjoner - vi responderer svært raskt på lyd ettersom vi innhenter viktig informasjon fra den auditive sansen (hørsel). Her under kommer også tinnitus og angst for lyd. Jeg skriver angst, men det er ikke angst i ordets rette forstand jeg referer til: Mer en opplevelse av at man har et sterkt ubehag knyttet til lyder, eller til situasjoner hvor man har dårlige lyd-erfaringer. Det kan være fra et spesielt sted hvor du opplevde en skarp lyd som gjorde at du kjente fysisk smerte i øret - eller kanskje noen mistet en kniv i gulvet,og lyden av dette ble koblet til opplevelsen av at din tinnitus ble skrudd opp noen hakk. I slike situasjoner danner vi oss erfaringer. Erfaringer gir forventninger. Og forventninger styrer hvordan vi går inn i lignende situasjoner med reaksjonsmønstre som kan være på godt og vondt.
I foredragene mine snakker jeg mye om hvordan vi knytter lyd til varsel. Og hvordan vi påvirkes av amygdala og det limbiske system, som vi tråkker opp som en stadig dypere bane - som en rundkjøring, hvor all fornuft (kontakt med cortex) er som sveipet vekk. Vi kjenner på anspenthet og nakkestivhet, økt bekymring, uro, og inntar en kroppsholdning (spente muskler ved misofoni, fremskutte skuldre ved fonofobi) som forsterker opplevelsen av det traurige.
Her kommer Amy Cuddy inn. Hun hadde som beskrevet en studie om "Power posing" allerede i 2012, men da denne studien strevde rundt p-verdien (når statistikken i forskning har en slik p-verdi, tyder det på tilfeldighet, flaks eller en generelt svak studie) ble hun et lett bytte for kritikerne. Så sterk ble kritikken at en journalist fra New York Times, beskrev hvordan tidligere kollegaer og forskere som hadde støttet Cuddy etterhvert ble redde for represalier og deres familiers sikkerhet.
Men hvorfor alt dette oppstyret? Cuddy hadde to funn: Det ene var som beskrevet at mennesker følte seg som vinnere når de inntok vinnerposisjoner Det andre var at kjemien i hjernen endret seg som følge av kroppsspråket. En økning i testosteron og kortisol bidro til økt følelse av suksess, mente hun.
Hun ble først løftet frem som en vinner. Alle snakket om Power posing. Du skulle pose før intervjuer. Før møtet med sjefen på jobb. Selv i barnehagen skulle barna power pose. Det var en bølge av power posing, inntil det kom en ny studie på banen, som ikke klarte å gjenskape Cuddys funn. Kritikerne, som allerede hadde sett seg mett på at hun, som var populær kvinne som snakket for kvinner, om hvordan man kunne skape testostoron- og kortisolendringer i hjernen ved hjelp av enkle bredbente triks, begynte å murre. Kanskje helt med rette. Studien hadde jo sine svakheter. I tillegg var hun - eller er fremdeles - en kvinne som snakker for andre kvinner om hvordan forsterke din tro på å bli en en sterk leder ved hjelp av bredbent holdning og løftet hode. Når hun attpåtil gjorde studien om til et enkelt og svært forståelig språk, slik at det ble tilgjengelig for alle ble dette i noen forskermiljøer i USA for provoserende. Så provoserende ble det og så massiv ble kritikken, at hennes kollegaer begynte å frykte for sine familiers sikkerhet. Dette ble beskrevet i New York Times. Så det hele ble regnet for å være en studie basert på ren humbug, og Cuddy ble dysset ned.
I 2018 kom hun derimot tilbake igjen. Denne gangen med en ny studie - helt uten den skumle p-verdien å ta hensyn til, og med sikre analyser som bekreftet forrige studies funn. Noe usikkerhet rundt endring i hormonverdiene er det ennå, men funnene hennes om at det skjer en forsterkning i vår tro på at vi mestrer, når vi endrer kroppsspråk, er nå hogget i stein. Det er en interessant studie og vi kan trekke dette inn i andre situasjoner hvor vi ønsker å ta positivt grep over usikkerhet og frykt. Også når det er relatert til hørsel og negative forventninger. Ved å endre kroppspråket bare noen sekunder (smile, stå rett, bredbent, avslappet og med rygg og hode løftet, senke skuldrene noen sekunder, når vi merker en spenning gitt av at vi gruer oss til å bli eksponert for enten lyd eller kritikk) påvirker vi hvordan vi føler oss. Å føle mestring og trygghet gir større kontakt med cortex (den delen av hjernen som også er vår menneskelige fornuft) og det er vel verdt å ta med seg.
Se gjerne Cuddys TED-talk her.
Kommentarer
Legg inn en kommentar